“For å huske meg”

Essay skrevet av Robert N. Test, i 1976 og publisert første gang i The Cincinnati Post.

For å huske meg

Den dagen vil komme da min kropp vil ligge på et hvitt laken som er pent brettet inn under madrassens fire hjørner på et sykehus travelt opptatt med de levende og de døende. På et visst tidspunkt vil en lege fastslå at hjernen min har sluttet å fungere og at livet mitt, praktisk talt, har stoppet.

Når det skjer, ikke forsøk å dryppe kunstig liv i kroppen min ved hjelp av en maskin. Og dere skal ikke kalle dette mitt dødsleie. Kall det heller et livsleie , og la kroppen min bli tatt fra det for å kunne hjelpe andre til å få et mer fullstendig liv.

Gi synet mitt til mannen som aldri har sett en soloppgang, et barns ansikt eller kjærligheten i øynene til en kvinne.

Gi mitt hjerte til en person der eget hjerte ikke har forårsaket noe annet enn endeløse dager av smerte.

Gi mitt blod til tenåringen som ble trukket ut fra vraket av bilen sin, så at han en dag kan se sine barn vokse opp.

Gi mine nyrer til en som er avhengig av en maskin for å eksistere fra uke til uke.

Ta mine ben, hver muskel, hver eneste fiber og nerve i kroppen min for å finne en måte å hjelpe et invalidisert barn til å gå.

Utforsk hvert hjørne av hjernen min. Ta mine celler, om nødvendig, og la dem vokse slik at, en dag, vil en stum gutt kunne høre sitt ekko og en døv jente vil høre lyden av regn mot sitt vindu.

Brenn det som er igjen av meg og spre asken for vinden for å hjelpe blomstene å vokse.

Hvis du må begrave noe, la det være mine feil, mine svakheter og alle fordommer mot mine medmennesker.

Gi mine synder til djevelen. Gi min sjel til Gud. Hvis du, ved en tilfeldighet, ønsker å huske meg, gjør det med en slags gjerning eller et ord til noen som trenger det. Hvis du gjør alt jeg har spurt om, vil jeg leve evig.

Denne teksten fant jeg på en annen blogg og følte for å dele den med flere...